1. Overordnet
Reglene om hvordan en avtale skal tolkes består av to bestemmelser, og disse er likelydende i NS 8411 og NS 8412.
Bestemmelsene redegjør kort og presist for gjeldende tolkingslære slik denne har blitt utviklet gjennom rettspraksis.
2. Utgangspunkter
Hvis partene er enige om hva man har ment spiller det ingen rolle hvordan andre forstår innholdet i en avtale.
Det er derfor først og fremst ved uenighet mellom partene det blir viktig å ha noen kjøreregler for hvordan avtalen skal tolkes og forstås.
I tilfeller hvor slik uenighet settes på spissen og partene går til domstolene for å få avgjort spørsmålet, vil partenes advokater normalt ha søkt etter støtteargumenter flere steder for å underbygge sin klients oppfatning om hva som følger av avtalen.
Slike argumenter (eller holdepunkter) vil kunne finnes i partenes skriftlige dialog forut for avtaleinngåelsen, i dokumenter som referater vedlagt avtalen, informasjon om hva partene har hatt av kunnskap om hverandres ønsker, intensjoner eller begrensninger, man vil forsøke å belyse hvordan partene har praktisert avtalen etter avtaleinngåelse osv.
I tillegg trenger man regler som kan forklare hvordan man skal gå frem dersom ulike dokumenter inneholder motstridende opplysninger om hva en avtale rettslig og faktisk innebærer.
I entrepriserettskontrakter som NS 8405 og NS 8407 finnes det egne bestemmelser om hvordan kontraktene skal tolkes. Ofte vil entreprisekontraktene inneholde betydelige mengder med dokumenter, og de vil også være utarbeidet over et forholdsvis langt tidsrom. Av den grunn inneholder entreprisekontraktene tolkningsregler som er vesentlig mer avanserte og omfattende enn de vi finner i NS 8411 og NS 8412. Det kan likevel tenkes at tolkingsreglene i entreprisekontraktene kan være av relevans og vår artikkel om det finnes her.
3. Objektiv tolking
NS 8411/ NS 8412 punkt 9 er kortfattet, klar og nærmest stikkordspreget.
Den fastslår at dersom det kan «godtgjøres» at partene har hatt en «felles forståelse» av avtalens innhold «ved avtaleinngåelsen» så skal denne legges til grunn.
Det er som oftest en slik påstått «felles forståelse» partenes advokater i en tvist vil søke å sannsynliggjøre eller bestride når man leter etter støtteargumenter slik vi skrev i punkt 2 over.
Dernest beskriver bestemmelsen hva som menes med objektiv tolking, nemlig at man skal ta «utgangspunkt i en normal språklig forståelse».
Hva som er «normal språklig forståelse» vil selvfølgelig kunne variere avhengig av det livsområdet man befinner seg på.
Likevel vil det være slik at man tar utgangspunkt i ordene slik disse er brukt, og slik en forstandig person vil oppfatte ordets betydning.
Hvis en av partene har lagt et helt spesielt meningsinnhold inn i et ord eller uttrykk som senere blir omtvistet, kan ikke dette spesielle meningsinnholdet tillegges vekt – med mindre det «godtgjøres» at motparten forstod det.
Det å legge en objektiv forståelse til grunn når man skal tolke en avtale - og særlig i profesjonelle forhold - har en ganske vidtrekkende betydning.
Slike kontrakter vil som oftest ha betydning for flere enn de to avtalepartene.
Som eksempel på "flere" nevnes banker, forsikringsselskaper, garantister, forretningsforbindelser, underleverandører eller grossister som hver for seg (eller samlet) kan ha interesser i en slik avtale. Flere av disse må ta stilling til risiko og hva slags ansvar de påtar seg - når risikoen og/ eller ansvaret er avledet av den opprinnelige avtalen.
Følgelig bør utgangspunktet for enhver tolking av en avtale være det som må anses å følge av en «normal språklig forståelse» av avtalens ordlyd.
Videre presiserer punkt 9 at det ikke er tilstrekkelig å lese avtalens bestemmelser isolert når man skal kartlegge innholdet, snarere tvert i mot. Samtlige avtaledokumenter skal «leses i sammenheng».
I noen tilfeller kan en avtale bestå av svært mange dokumenter. Anskaffelsen vil ofte ha startet med et tilbudsgrunnlag fra kjøper, og under avklaringsmøter har partene kommet frem til presiseringer, endringer eller tilføyelser. Disse vil ofte fremgår av et referat, og de kan også kan ha medført et revidert tilbudsgrunnlag eller tilbud.
Når det endelige, formelle tilbudet foreligger vil også dette kunne være gjenstand for forhandlinger som det føres referater fra.
I tillegg til avklaringsmøter vil partene kunne avholde kontraktsmøter hvor man i større grad har fokus på rettslige spørsmål.
I sum vil alle disse dokumentene kunne komme opp i et høyt antall, og som oftest legges alle inn som vedlegg til kontraktsdokumentet.
Det hender ikke sjelden at man finner motstridende opplysninger i slike dokumenter.
Ved motstrid følger det av NS 8411/ NS 8412 punkt 9 at man skal søke en løsning basert på tre prinsipper.
Man må lese alle dokumenter i en "sammenheng", man må se hen til avtalens "formål" og så må man søke seg frem til en "rimelig" løsning.
Entrepriserettslige standardkontrakter som NS 8405 og NS 8407 inneholder mer avanserte tolkningsregler og -prinsipper. Blant annet at nyere dokumenter bør gå foran eldre ved motstrid, og spesielle bestemmelser bør gå foran generelle. Vi vil anta at en slik tilnærming også vil være naturlig når man skal lese dokumentene i en "sammenheng" og ser derfor ingen motsetninger her.
Kriteriet "rimelig" må nok ikke leses for bokstavelig, men sees i lys av de to andre kriteriene "sammenheng" og "formål". Normalt vil ikke løsningen bli at man lander på et resultat som den ene part anser som "rimelig" hvis løsningen ikke lar seg forene med det som ellers følger av en "sammenheng" mellom de aktuelle kontraktsdokumentene. Rimelighetskriteriet kommer nok oftest inn som et moment hvor man har to alternative tolkningsresultater og hvor begge må kunne sies å være like aktuelle. Da vil man antagelig lande ned på det alternativet som anses som mest rimelig for parten(-e) alle momenter tatt i betraktning.
4. Uklarheter
Punkt 10 inneholder en regel fra avtaleretten som kalles uklarhetsregelen eller forfatterregelen.
Det står ikke eksplisitt i punkt 10, men det følger av rettspraksis at uklarhetsregelen kommer til anvendelse etter at man har benyttet de tolkningsprinsipper som vi har redegjort for i punkt 3, og man fremdeles er i tvil om riktig løsning.
Hvis det er situasjonen følger det av punkt 10 at uklarheten skal gå ut over den som har utarbeidet dokumentet.
Ofte vil ikke denne bestemmelsen være så lett å anvende dersom partene har gått sammen om å forfatte et avtaledokument. Hvis det er tilfellet vil man kunne finne veiledning i et annet prinsipp om at uklarheter bør gå ut over den som hadde foranledning til å formulere seg mer presist.
Hvis uklarheten fremgår av selve tilbudsgrunnlaget, jfr standardenes punkt 5.1, vil forfatterregelen tilsi at uklarheten går ut over kjøper. Det motsatte vil være resultatet dersom uklarheten finnes i selgerens tilbud, jfr punkt 5.2 eller i den etterfølgende ordrebekreftelsen, jfr punkt 5.3.
Så kan man stille seg spørsmål om hva som blir riktig løsning dersom partene har skrevet referater fra avklarings- eller forhandlingsmøter og uklarheten kan tilbakeføres til et slikt dokument.
Utgangspunktet vil være at den som forfatter utkastet til referat bærer risikoen for uklarhet. Samtidig anses gjerne referater som omforent etter at alle har lest gjennom og kommet med sine innspill.
Også i slike tilfeller vil det være naturlig å anvende forfatterregelen, og deretter at uklarhet bør gå ut over den som hadde en foranledning til å utrykke seg klarere.
Et eksempel kan kanskje illustrere poenget.
I løpet av partenes forhandlinger gir kjøper uttrykk for at han kommer til å trenge byggevarene noen uker etter avtaleinngåelse. Selger nedfeller dette i referatet.
Partene inngår avtalen og kort tid deretter melder selger at varene vil bli levert fem uker senere. Kjøper reagerer på dette og melder tilbake at en leveranse om fem uker vil være alt for sent.
Etter vårt syn vil ikke forfatterregelen være særlig til hjelp. Derimot vil prinsippet om at uklarheten bør gå ut over den som hadde størst interesse (foranledning) til å formulere seg mer presist. I eksempelet burde kjøper ha formulert seg langt klarere enn kun angi «noen uker». Man burde isteden ha sagt tydelig hvor mange uker som var akseptabelt.
I punkt 9 siste ledd nevnes spesifikt at der hvor avtalen er et resultat av en formalisert konkurranse – som offentlige anskaffelser er et spesielt godt eksempel på – har oppdragsgiver et særlig ansvar for å formulere konkurransegrunnlaget «på en klar og entydig måte».
Det følger av klar rettspraksis (dommer fra Høyesterett) at uklarheter i konkurransegrunnlaget tolkes - som hovedregel - i disfavør av oppdragsgiveren. Temaet er imidlertid omfattende og vi anbefaler at man kontakter advokat dersom man står i en vanskelig situasjon med høy økonomisk eksponering.
