1. Innledning

I de fleste byggeprosjekter oppstår det situasjoner hvor (T)UE varsler, og senere krever, fristforlengelse. Standardene har derfor bestemmelser som regulerer slike situasjoner, og det er temaet for denne artikkelen.  

Disse bestemmelsene kan også komme til anvendelse dersom TE/ HE vil kreve forlengelse av frister for sine leveranser eller sin medvirkning, men vi bruker ikke plass på å beskrive denne situasjonen særskilt.  

Som kjent er (T)UEs sluttfrist dagmulktbelagt. Dagmulkten kan bli svært tyngende for en entreprenør da beløpet får direkte konsekvens for (T)UEs bunnlinje.  

Reglene om fristforlengelse er derfor svært praktiske og de står sentralt i ethvert byggeprosjekt.  

2. Oversikt over reglene

Vi finner bestemmelsene om fristforlengelse i NS 8415 punkt 24, NS 8416 punkt 22 og NS 8417 punkt 33.  

Nedenfor har vi utarbeidet en matrise som viser hvilke bestemmelser som hører til dette temaet, og hvor i standardkontraktene man finner dem.  

Som tidligere tar vi utgangspunkt i NS 8417 siden dette er den mest brukte kontraktstandarden i dag. Vi behandler ikke de to emnene som er behandlet i NS 8417 punkt 33.2 (TEs krav på fristforlengelse) og 33.3 (force majeur).    

Selv om utgangspunktet er NS 8417 forsøker vi, som ellers, å foreta en mest mulig samlet behandling hvor vi også medtar henvisninger til NS 8415 og NS 8416.

3. (T)UEs krav på fristforlengelse som følge av TE/ HEs forhold

For at fristforlengelse skal kunne kreves må to hovedvilkår være oppfylt.  

For det første må (T)UEs fremdrift «hindres» og for det andre må hindringen skyldes forhold TE/ HE har risikoen for.  

I NS 8417 punkt 33.1 er det listet opp flere typer av hindringer som kan berettige (T)UE krav på fristforlengelse. Disse er listet opp i bokstavene a, b og c.  

I bokstav a vises det til endringer, og det har vi behandlet i artikkelen «Endringer og irregulære endringer» som finnes her.

I bokstav b vises til «forsinkelse eller svikt ved totalentreprenørens ytelser etter punkt 22, 23 og 24».  

Vi har skrevet artikler om flere av disse emnene under kategorien «Totalentreprenørens ytelser» som finnes her.

Vi nevner likevel at det dreier seg om «Totalentreprenørens medvirkning» (punkt 22), «Risikoen for forhold ved grunnen» (punkt 23) og «Totalentreprenørens valg av løsninger og annen prosjektering» (punkt 24).    

Man finner tilsvarende bestemmelser i NS 8415 og NS 8416, hvilket fremgår av matrisen over.    

I NS 8417 punkt 33.1 bokstav c er det avslutningsvis en sekkebestemmelse hvor det står at TUE kan også kreve fristforlengelse dersom fremdriften hindres som følge av «andre forhold totalentreprenøren har risikoen for».  

Tilsvarende bestemmelse finner man i NS 8415 punkt 24.1 og NS 8416 punkt 19.4, første ledd.  

Det faller alt for langt å gå inn på alle typer av slike forhold.  

4. Varsel om fristforlengelse

Det følger av NS 8417 punkt 33.4 og NS 8415 punkt 24.4 at (T)UE må varsle TE/ HE «uten ugrunnet opphold» selv om man ikke kan fremsette et spesifisert krav.  

(T)UE må med andre ord varsle at man har blitt, eller vil bli, hindret i sin fremdrift selv om det er for tidlig å si noe om lengden på den fristforlengelsen man vil kreve som kompensasjon.     

Hvis man ikke varsler innen utløpet av fristen («uten ugrunnet opphold») følger det av NS 8417 punkt 33.4 at kravet på fristforlengelse tapes. Det samme gjelder etter bestemmelsen i NS 8415 punkt 24.4, annet ledd.  

I denne forbindelse minner vi om vilkårene for fremsettelse av varsler som vi har redegjort for i artikkelen "Varsler og krav" som finnes her.

NS 8416 inneholder ikke preklusive bestemmelser, og følgelig er det tilstrekkelig at (T)UE varsler HE «innen rimelig tid», jfr NS 8416 punkt 19.4, annet ledd.  

Av samme grunn er bestemmelsen taus om konsekvensen av at fristen "innen rimelig tid" ikke overholdes.  

Krav tapes ikke ved fristoversittelse i NS 8416-kontrakter.   

5. Beregning av fristforlengelse

I NS 8417 punkt 33.5 og NS 8415 punkt 24.5 er det inntatt bestemmelser som i noen grad angir hvordan man skal beregne antall dager fristforlengelse.  

Det fremgår at fristforlengelsen «skal svare til den virkning på fremdriften» de aktuelle forhold «har forårsaket».  

Dersom fristforlengelsen har som konsekvens at arbeidene må forskyves til f eks en annen årstid vil det kunne være konsekvensen, og da blir fristforlengelsen tilsvarende.  

Et ikke upraktisk eksempel er arbeid i sluttfasen så som asfaltering av gårdsrom og tilførselsveier, arbeidene til landskapsentreprenør osv.  

Hvis vinteren er spesielt kald kan man risikere at støpearbeider må forskyves til det blir mildere, men det skal vanligvis ganske mye til før noe slikt skjer.  

I forlengelsen av dette må vi fremheve bestemmelsens annet ledd hvor det står at partene har en tapsbegrensningsplikt.  

(T)UE skal forsøke å «forebygge og begrense skadevirkningene» så langt dette lar seg gjøre. Samtidig er partene forpliktet til å samarbeide for om mulig gjøre fristforlengelsen så kort og lite inngripende som mulig.  

Hvis vi tar utgangspunkt i eksempelet om asfaltering kan et samarbeid gå ut på at (T)UE likevel asfalterer om høsten, men at TE/ HE aksepterer den ekstra slitasjen asfalten påføres som følge av at veien blir brukt som anleggsvei for en evt kortere periode frem mot overtakelse.  

Om eksempelet oppfattes som godt av alle parter er ikke gitt, men poenget er at standardbestemmelsen oppfordrer partene til å samarbeide. Da må alle være pragmatiske og finne løsninger.  

I NS 8416 punkt 22.5 står det bl.a at partene skal «søke å oppnå avtale om fristforlengelsen». Dersom slik avtale ikke oppnås, skal fristforlengelsen «svare til virkningen på fremdriften»  

I praksis skaper beregningen av fristforlengelsen mange utfordringer.  

I en god del tilfeller vil ikke TE/ HEs forhold hindre fremdriften i det hele tatt. Ingen av arbeidsoperasjonene til (T)UE ligger på kritisk linje, det finnes en rekke alternative angrepspunkter som ikke krever spesielle forberedelser og arbeidet i alternative angrepspunkter kan utføres med samme arbeidsstyrke. De forhold som forsinker (T)UE et sted vil derfor kunne håndteres parallelt med at (T)UE arbeider i andre områder.  

(T)UE vil ha en viss plikt til å legge om sine arbeidsoperasjoner på denne måten, men det er en tålegrense for hvor omfattende denne plikten er. I eksempelet har vi pekt på enkelte momenter som må hensyntas, og det er helt sikkert flere faktorer som må medtas i en reell situasjon.  

Motstykket er der hvor (T)UEs produksjon ligger på «kritisk linje». Enhver hindring uavhengig sted får som konsekvens at øvrige arbeidsoppgaver hindres. I så fall vil selv mindre forhold som skyldes byggherren kunne få store konsekvenser for fremdriften.  

Ofte vil man også stå overfor en situasjon hvor det foreligger svært mange endringsordrer og hvor (T)UE har varslet krav om fristforlengelse for hver enkelt endring. I en slik situasjon kan man lett tenke seg at (T)UE har krevd et visst antall dager fristforlengelse for hver enkelt endringsordre. Når man så summerer alle dager får man f eks et krav om brutto 100 dager fristforlengelse.  

Som oftest vil ikke (T)UE arbeide sekvensielt med slike endringsordrer. Isteden utføres arbeidene etter hvert som det passer med øvrig fremdrift. Dermed blir også mye av arbeidet utført parallelt.  

Da sier det seg selv at endringenes "netto" påvirkning på byggetiden ikke blir 100 dager. Etter en nærmere analyse finner man kanskje at endringene medførte en samlet forsinkelse på 12 dager, og så er det 12 dager som kreves.  

Når vi skriver om dette temaet må vi også nevne diskusjonen om (T)UEs «slakk», og om denne bør brukes for å overkomme slike forsinkelser som skyldes TE/ HEs egne forhold. I så fall blir problemstillingen om (T)UEs slakk skal benyttes før man får rett til å kreve fristforlengelse.  

Med «slakk» tenker vi på de sikkerhetsmarginer som (T)UE vanligvis legger inn i sin fremdriftsplanlegging for å håndtere uforutsette forhold som man selv har risikoen for.   

Etter vårt syn tilhører denne «slakken» (T)UE, og kan således ikke forventes, eller kreves, brukt som buffer i TE/ HEs interesse.  

Riktig nok har (T)UE en viss plikt til å samarbeide og redusere konsekvensene av byggherreforhold som påvirker fremdriften, men det er noe annet.

Vi viser i denne forbindelse til den alminnelige lojalitetsplikten som følger av de tre aktuelle standardkontraktene, og den spesielle samordningsplikten. Lojalitetsplikten er nedfelt i hhv NS 8415 punkt 5 og NS 8417 punkt 3 og vi skrev kort om denne i en artikkel som finnes her.  

Samordningsplikten finnes i NS 8415 punkt 18.3, NS 8416 punkt 17.3, tredje ledd og NS 8417 punkt 21.4, og den har vi skrevet om i en artikkel som finnes her.  

6. (T)UEs fremsettelse av konkret krav på fristforlengelse  

Det følger av NS 8417 punkt 33.6.1 at TUE skal varsle og begrunne sitt krav på konkrete antall dager fristforlengelse «uten ugrunnet opphold» etter at han «har grunnlag for å beregne omfanget».  

Tilsvarende bestemmelse følger av NS 8415 punkt 24.6.  

Hvis ikke (T)UE fremsetter et slikt konkret krav på antall dager følger det av bestemmelsene at (T)UE kun får krav på det antall dager fristforlengelse som byggherren «måtte forstå at han hadde krav på».  

Manglende overholdelse av denne varslingsbestemmelsen har således ikke som konsekvens at kravet faller bort - den er ikke preklusiv.  

En (T)UE bør med andre ord konkretisere sine krav på fristforlengelse så fort om mulig, og heller foreta en samlet vurdering når tiden er moden for det, ref eksempelet i punkt 5 vedr endringsordrekrav.

7. TEs forespørsel

I NS 8417 punkt 33.6.2 er det en bestemmelse som gir byggherren rett til å provosere frem en avklaring på hvor mange dager fristforlengelse TUE vil kreve.  

Vi finner ingen tilsvarende bestemmelser i NS 8415 og NS 8416.  

Denne bestemmelsen kan lett virke som en felle for en TUE dersom byggherren stiller spørsmålet tidlig, og TUE håndterer spørsmålet overfladisk.    

Det følger nemlig av bestemmelsen at TUE - som utgangspunkt -er forpliktet til å gi et svar.  

Siden svaret kan tenkes gitt på et tidspunkt hvor TUE mangler full oversikt risikerer TUE å oppgi kortere tid enn det han egentlig trenger. Siden svaret blir rettslig bindende for TUE kan man risikere å kreve for lite.  

Av bl.a. den årsak har TUE anledning til å svare at man ikke kan konkretisere kravet på det aktuelle tidspunktet. I så fall må TUE begrunne hvorfor man ikke kan gi et slikt svar.  

Det er svært viktig at TUE svarer.  

Hvis han verken angir hvor lang fristforlengelse som vil bli krevd, og heller ikke begrunner hvorfor han ikke kan gi et svar, så taper han kravet på fristforlengelse.  

Dette følger av NS 8417 punkt 33.6.2, tredje ledd.

Siden denne mekanismen kan få så store konsekvenser skal TEs forespørsel «sendes per brev», og det skal opplyses at TUE taper sitt krav dersom han ikke svarer.

TUE må som et minimum gi «en begrunnelse for hvorfor grunnlaget for å beregne kravet ikke foreligger», se punkt 33.6.2, første ledd,.  

Svaret må sendes "uten ugrunnet opphold", jfr 33.6.2, annet ledd.

8. TE/ HEs svarplikt ved (T)UEs varsel om fristforlengelse

Etter at (T)UE har sendt et spesifisert krav på antall dager fristforlengelse har TE/ HE plikt til å svare «uten ugrunnet opphold» om hvordan han forholder seg til kravet.  

Hvis han ikke gjør det tapes innsigelsene og (T)UE får krav på det aktuelle antall dager fristforlengelse som han har krevet.  

Dette følger av NS 8417 punkt 33.7, og regelen er den samme i NS 8415 punkt 24.7.  

9. Om forsering ved uberettiget avslag på berettiget krav på fristforlengelse  

Reglene om forsering finner man i NS 8417 punkt 33.8, NS 8415 punkt 24.8 og NS 8416 punkt 21.  

En (T)UE som ikke får aksept for et krav om fristforlengelse løper en risiko for at arbeidene leveres etter avtalt sluttdato.  

Sluttdatoen i en entreprisekontrakt er som kjent dagmulktbelagt.    

Dersom partene ikke enes om en ny sluttdato risikerer (T)UE dagmulktansvar. For å redusere risikoen kan (T)UE ha ønske å forsere arbeidene.  

En forsering vil medføre merkostnader.  

Riktig nok vil deler av kostnadene ved en forsering kun innebære at jobben utføres på et tidligere tidspunkt enn planlagt, og derfor ikke innebære en merkostnad.

Men, en forsering vil oftest medføre kostnader som utelukkende skyldes forseringen.  

En typisk kostnad vil være innleie av personell fordi man trenger noen til å arbeide parallelt med egne ansatte. Man kan trenge ekstra personell i ledelsesfunksjoner for å holde oppsyn med innleid mannskap, mindre rasjonelt arbeid fordi det blir noe trangt om plassen og/ eller mannskap må vente på tur for bruk av stasjonært utstyr osv.  

I sum kan merkostnadene til forsering bli betydelige, og spørsmålet er hvem som skal betale for dette.  

Hvis TE/ HEs avslag på (T)UEs krav på fristforlengelse var berettiget, er (T)UE selv ansvarlig for sine merkostnader til å forsere. I en slik situasjon er forhåpentligvis fordelen (for (T)UE) at han klarte å forsere inn sin forsinkelse med den konsekvens at han unngikk dagmulkt.  

Dersom TE/ HEs avslag var uberettiget og (T)UE fikk rett i sitt krav på fristforlengelse, så kan han kreve sine forseringskostnader erstattet av TE/ HE.  

Før (T)UE iverksetter en forsering på TE/ HEs bekostning må han derfor varsle TE/ HE at han vil iverksette forsering, og han må varsle «hva forseringen antas å ville koste», jfr NS 8417 punkt 33.8, siste ledd, NS 8415 punkt 24.8, annet ledd og 8406 punkt 21, annet ledd.  

For å unngå at slike krav blir så høye at de ikke står i et rimelig forhold til den besparelse (T)UE oppnår ved å slippe en mulig dagmulkt, inneholder standardene en kvantitativ begrensning.  

Det følger av bestemmelsene at det antatte vederlaget for forseringen ikke må overstige det mulige dagmulktkrav tillagt 30 %.  

Dette kan illustreres med et eksempel.  

Kravet på fristforlengelse er 20 dager og dagmulkten er NOK 500 000. Samlet dagmulkt blir dermed 10 MNOK såfremt kravet på fristforlengelse er uberettiget og overleveringen skjer 20 dager forsinket.  

(T)UE kan da velge å forsere og kreve forseringskostnadene erstattet av TE/ HE såfremt de antatte forseringskostnader ikke overstiger 13 MNOK (10 MNOK x 1,3).   

Når man beregner de antatte forseringskostnader må alle typer kostnader medtas, herunder plunder og heft. Dette følger av en dom fra Høyesterett av 24.3.2023 (HR_2023-00534A) som vi har skrevet om her.

Det er også viktig å merke seg at bestemmelsen referer til de «antatte» kostnader. Det forventes med andre ord ikke at man kan regne seg frem til et eksakt beløp, og man blir ikke rettslig bundet til det beløp man har "antatt". Kostnadene kan bli høyere uten at det får konsekvenser for det krav som (T)UE fremsetter mot TE/ HE. Det sentrale blir, etter vårt syn, i hvilken grad (T)UEs vurderinger og kalkyler var forsvarlige da disse ble utarbeidet før forseringen ble igangsatt.  

Til slutt vil vi fremheve at forsering er ingen resultatforpliktelse hvor et krav på å få erstattet forseringskostnadene er betinget av at hele forsinkelsen ble forsert.  

Hvis (T)UE hadde rett til å forsere, men kun arbeidet inn deler av forsinkelsen, har han likevel krav på å få erstattet sine kostnader.  

10. Rettspraksis

Hålogaland lagmannsrett avsa en dom 21.11.2024 hvor man drøfter en rekke tidsrelaterte krav i en totalunderentreprisekontrakt basert på NS 8417. Det sentrale for emnet i denne artikkelen er om TEs forhold ga TUE krav på forlenget byggetid. Kort fortalt var det manglende tilkomst som følge av at andre, sideordnede TUE’er ikke hadde ferdigstilt sine arbeider innen de frister som var avtalt og forutsatt. I tillegg skapte TE utfordringer for TUE fordi deler av arbeidene ble urettmessig tatt i bruk.

Vår omtale av dommen finnes her.