1. Innledning

Bestemmelsene om totalunderentreprenørens (TUE) samordningsplikt og totalentreprenørens (TE) rett til å intervenere er inntatt i NS 8417 punkt 21 som handler om fremdrift og samordning.

De tilsvarende bestemmelsene i NS 8415 og NS 8416 er inntatt i matrisen nedenfor.  

2. Oversikt over reglene  

3. Om samordningsplikten  

Det følger av NS 8417 punkt 21.4 at TUE «har plikt til å samordne sin fremdrift og utførelse med sideentreprenører og øvrige aktører i prosjektet».  

I et prosjekt vil det kunne være flere ti-talls sideordnede underentreprenører, og det vil kunne være en rekke avhengigheter mellom disse.  

Ingen underentreprenører kan kreve at alle andre underentreprenører skal måtte forholde seg til den planen som er ideell for kun den ene.  

Når man skal utarbeide en felles fremdriftsplan må følgelig alle underentreprenører samordne seg og sin fremdrift med de øvriges behov.

Forutsetningen er at samordningen skjer «innenfor de rammer som er påregnelige etter kontraktens angivelse av arbeidets art, omfang og fremdrift, samt kontraktens opplysninger om sideentreprenørenes antall art og fremdrift», jfr NS 8417 punkt 21.4, første ledd.  

Tilsvarende gjelder i utførelsesentrepriser, jfr NS 8415 punkt 18.3 og NS 8416 punkt 17.1.  

Dersom tålegrensen for hvor mye man må innrette seg andre overskrides, følger det av NS 8417 punkt 21.4 annet ledd at underentreprenør kan påberope dette som en endring. I så fall må han varsle i samsvar med reglene om irregulære endringer, jfr NS 8417 punkt 32.2.  

Tilsvarende gjelder for kontrakter som reguleres av NS 8415, jfr punkt 18.3, annet ledd, hvor det er vist til bestemmelsen om ordinære endringsordrer.  

Desto flere underentreprenører, komplekst og omfattende et prosjekt er, desto mer omfattende kan samordningsplikten være.

Hvor omfattende den er vil bl.a. avhenge av den informasjonen som de enkelte underentreprenører fikk fra totalentreprenør før kontraktsinngåelsen.

Følgelig vil det være klokt av totalentreprenør å gi så mye informasjon som mulig i tilbuds- eller konkurransegrunnlag.  

Når man har avtalt en felles fremdriftsplan vil det være denne som alle planlegger og utfører sitt arbeid i henhold til.

Oppstår det da forsinkelser hos en underentreprenør A som skaper utfordringer for underentreprenør B som skal bygge videre på A's arbeider, vil B kunne kreve fristforlengelse hvis vilkårene for øvrig er oppfylt. Man kan også tenke seg at A's forsinkelse skaper utfordringer på en mer indirekte måte for andre underentreprenører. Selv om alle ha en selvstendig plikt til å samordne sin produksjon også i en slik situasjon vil man ofte oppleve at de underentreprenørene som er påvirket varsler krav om fristforlengelse. Vi har skrevet en egen artikkel om fristforlengelse og viser til den dersom man ønsker å lese mer om dette temaet. Artikkelen finnes her.

Det vil være total-/ hovedentreprenør som har risikoen for forsinkelser som en underentreprenør påfører andre, sideordnede underentreprenører.

4. Om total-/ hovedentreprenørens rett til å intervenere

Dersom totalentreprenør blir forsinket og pådras dagmulktansvar overfor byggherren, vil de økonomiske konsekvensene for totalentreprenør kunne bli svært omfattende.

Dagmulktansvaret er objektivt i den forstand at det ikke forutsetter at noen er å bebreide. Samtidig er det heller ingen forutsetning at byggherren er påført et økonomisk tap. Uansett kan en dagmulkt bli svært tyngende for en total- eller hovedentreprenør.

En forsinkelse kan skyldes en rekke forhold, og ikke sjeldent skyldes det forhold som en eller flere underentreprenører har herredømme over.  

For å unngå at en underentreprenør setter totalentreprenør i en slik situasjon at sistnevnte risikerer å komme i et dagmulktansvar overfor byggherren, har NS 8417 punkt 21.5 en bestemmelse som gir totalentreprenør mulighet til å intervenere i underentreprenørens arbeider.  

En tilsvarende bestemmelse finnes også i NS 8415 punkt 18.4 og NS 8416 punkt 17.2.  

Det sier seg selv at en slik intervenering kan få store, og til dels svært negative, konsekvenser for en underentreprenør.  

Følgelig er det to sterke og beskyttelsesverdige interesser som må balanseres.  

Dette har man gjort ved å stille strenge og entydige krav for når intervenering kan gjennomføres.  

Hvis vi tar utgangspunkt i NS 8417 punkt 21.5, første ledd er det første vilkåret at totalentreprenøren blir «vesentlig hindret i sin fremdrift».

Dernest kreves det også at titalunderentreprenørens fremdrift "avviker vesentlig" i forhold til dennes fremdriftsplan.

Med andre ord - det kreves både at underentreprenørens fremdrift er vesentlig forsinket, og totalentreprenørens samlede fremdrift vis a vis byggherren må også være vesentlig hindret.

Det tredje vilkåret er at det foreligger årsakssammenheng mellom de to, vesentlige forsinkelsene.

Det stilles med andre ord opp et vesentlighetskrav i to dimensjoner; totalentreprenørens samlede fremdrift (overfor byggherren) må bli hindret «vesentlig», og dernest må dette kunne forklares med at en bestemt underentreprenør er «vesentlig» forsinket i forhold til sin fremdriftsplan.  

Når man skal avgjøre om disse vesentlighetskravene er oppfylt må man foreta en samlet vurdering hvor flere momenter kan være relevante, og denne vurderingen kan bli ganske kompleks.  

Man kan f eks se for seg at underentreprenøren er 30 dager forsinket i sin leveranse til totalentreprenør, mens konsekvensen kun er at totalentreprenør blir forsinket med to dager overfor byggherren.

Da vil nok vesentlighetskravet være oppfylt i forhold til underentreprenøren, men ikke oppfylt i forholdet mellom totalentreprenør og byggherre.

Så kan man snu på eksempelet. Underentreprenør er to dager forsinket i forhold til egen fremdriftsplan, men konsekvensen for totalentreprenør er 30 dager forsinkelse overfor byggherren.

Selv om det skulle være mulig å etablere en årsakssammenheng mellom underentreprenørens forsinkelse på to dager og konsekvensen på 30 dager i forhold til byggherren, vil antagelig ikke vesentlighetskravet være oppfylt.  

Skulle derimot situasjonen være at underentreprenør er forsinket med 25 dager og denne forsinkelsen påfører totalentreprenør en forsinkelse overfor byggherren på 20 dager, vil antagelig vesentlighetskravet oppfylt i begge relasjoner.

Dette sagt med det forbehold at man må alltid foreta en konkret og helhetlig vurdering.  

Hvis først vilkårene for å intervenere er oppfylt følger det av NS 8417 punkt 21.5, annet ledd at underentreprenøren må få en «rimelig frist til å rette forholdet» før intervenering kan iverksettes.

Det er viktig å merke seg at denne fristen må gis i form av et «skriftlig varsel». Da følger det av NS 8417 punkt 5, første ledd at varselet må sendes underentreprenørens representant eller til den adresse som er avtalt.  

På samme måte som at vesentlighetskravet må underlegges en konkret og helhetlig vurdering, må det samme gjøres når man skal ta stilling til hva som er en «rimelig frist».  

Dersom forsinkelsen kan hentes inn ved å manne opp, må underentreprenør få noe tid på seg til å skaffe mer personell.  

Dersom det skulle vise seg at totalentreprenør har personell tilgjengelig og hver dag teller, vil nok fristen «rimelig» kunne være forholdsvis kort.

På den andre siden har vi situasjonen hvor forsinkelsene skyldes utfordringer med material- eller utstyrsleveranser. Da er det ikke gitt at en intervensjon vil ha noen virkning – i hvert fall ikke på kort sikt – fordi det antagelig vil være vanskelig for enhver å skaffe nødvendig materiell eller utstyr. I så fall kan det være aktuelt å gi underentreprenøren en mer romslig frist.  

Hva som er en rimelig frist vil også måtte sees i lys av underentreprenørens håndtering av situasjonen isolert sett.

Hvis underentreprenøren ikke gjør annet enn å påpeke problemer og utfordringer, men uten selv å ta synlige og effektive grep for å arbeide inn forsinkelsen (forsere for egen regning), vil nok dette spille inn i vurderingen av hva som er en rimelig frist.  

Dersom vilkårene for å intervenere er oppfylt, kan totalentreprenør kreve sine nødvendige merkostnader erstattet fra totalunderentreprenør, jfr NS 8417 punkt 21.5, annet ledd.  

Totalunderentreprenørens ansvar er begrenset til 50 % av kontraktsummen, jfr NS 8417 punkt 21.5, tredje ledd.

Etter vårt syn utgjør et potensielt ansvar i størrelsesorden 50 % av kontraktsum en dramatisk risiko for enhver underentreprenør, som derfor bør strekke seg svært langt for ikke komme i en situasjon hvor man risikerer at totalentreprenør intervernerer.

Denne begrensningen på 50 % av kontraktsum gjelder dog ikke i tilfeller hvor underentreprenør har opptrådt grovt uaktsomt eller med forsett.